Ukategorisert

Refleksjon

refleksjonEtter nå å ha blogget om diverse temaer i ganske nøyaktig fire måneder er det på tide å reflektere litt rundt bloggen, dens temaer og tankene jeg satte meg i det aller første blogginnlegget den 8. januar i år.

Å lage en blogg og få noe konkret og relevant på ”trykk” må jeg si har vært en morsom og lærerik opplevelse. Det å skape noe eget har alltid interessert meg så det å kunne krysse av blogg på listen er naturligvis litt stas. Interessant var det også å oppleve at det kreves litt arbeid å skrive noe som både skal være innholdsrikt, interessant og ha faglig tyngde.

Det å ha blogget om diverse nettrelaterte temaer har også gitt meg et bredere og mer nyansert bilde på emnene gjennom nettopp det å gå litt dypere inn i tematikken. Man har med dette fått utforsket det å skrive en faglig seriøs blogg som stiller mer krav til kildehenvisning og fakta enn en rosablogg.

Temaene som har vært skrevet om er innenfor fagområder jeg interesserer meg for, og da spesielt de som går dypere inn på sosiale medier. Eksempelvis bruken av sosiale medier i markedsføringssammenheng. Og kanskje enda mer konkret: kreativ bruk av sosiale medier. ”Alle” kan bruke sosiale medier, men for meg handler det om å kunne bruke de på en nyskapende og kreativ måte.

Når det gjelder målet mitt om å jobbe jevnt og trutt gjennom semesteret føler jeg dette er nådd ved at jeg hver uke har fått levert et stykke arbeid jeg føler er godt nok til å legges ut.

Selv om det å blogge på denne måten ikke har vært noe jeg har tenkt tanken på å gjøre tidligere har det vært en spennende prosjekt som jeg føler jeg har fått noe igjen for.

Da er det bare for meg å snøre igjen bloggsekken for denne gang. Vi sees, folkens!

Mvh.
Blogg Bloggesen – Din favorittbloggers favorittblogger!

Advertisements

Gamification

gamification_definitionGamification (spillifisering) handler om at metoder fra spilldesign anvendes innenfor områder som ikke har noe med spill å gjøre. I dag skal jeg gjøre meg noen tanker rundt denne trenden, og hvordan spillmekanikk kan bidra til å løse kommunikasjonsfaglige utfordringer.

Å anvende spilldesign på andre plattformer er et spennende grep fordi spill kan engasjere og for eksempel gjøre litt kjedelige gjøremål mer interessante. Det kan også bidra til å forklare omfattende og kompliserte saker på en lettere og mer forståelig måte. I opplæringssammenheng er jo det en kjent sak å bruke spill som skal lære og bedre barns evner i fag de ikke mestrer så godt.

Siden mennesker har et naturlig konkurranseinstinkt kan spillifisering også være med på å engasjere i saker som man vanligvis ikke ville brydd seg noe særlig om. Et eksempel på det kan være denne kampanjen for trafikksikkerhet eller dette systemet for å fremme økovennlig kjøring.

RunKeeper og MyFitenssPal er også fine eksempler på hvordan spillmetoder kan inkorporeres i apper og brukes som motivasjon i sammenheng med trening og kosthold.
Jeg må også her få nevne en liten personlig favoritt som heter Untappd. Enkelt forklart går denne appen ut på å sette score på forskjellig øl man har drukket for å opparbeide seg badges (eller merker om du vil).

Personlig synes jeg bruken av spilldesign i programmer kan være en fin ting siden det kan bidra til at vi blir mer selvbevisste i forhold til vår egen helse gjennom trenings- og kostholdsapper. Ved å anvende spillsystemer i biler, som i eksempelet over, kan vi også gjøre naturen en tjeneste uten at vi egentlig tenker over det. Disse teknikkene kan også hjelpe oss til å få et bedre innblikk i verden rundt oss ved å gi publikum en lettere inngang til problematiske saker. Denne interaktive artikkelen fra The Guardian er et godt eksempel på dette, og ikke minst denne simuleringen fra jordskjelvet på Haiti hvor du skal gå inn i rollen som journalist, hjelpearbeider eller overlevende.

Problemet (hvis man kan kalle det et problem) med å anvende spillmetoder er at man kanskje kan bli litt for opphengt i selve spillet og underholdningsverdien. Dette kan føre til at man glemmer den egentlige baktanken med spillet, og hensikten forsvinner litt. I en nyhetssammenheng hvor hensikten er å opplyse må i hvertfall dette kunne sees på som et problem.

Også i sammenhenger hvor det er viktig å følge med og være fokusert kan spill virke distraherende. Eksempelet over med bilsystemet som skal trene deg i å kjøre økovennlig kan virke lite trafikksikkert hvis en sjåfør følger mer med på det som skjer i dashbordet enn på veien.

Det finnes utrolig mange gode formål der spillifisering kan brukes til noe positivt, men spill er fremdeles spill, så det er viktig å ikke alltid kun tenke underholdning.

Sunt nettvett

Forskning.no hadde et oppslag 23. mars 2014 om at mange brukere forholder seg lite kildekritisk til sosiale medier. I den anledning skal jeg nå skrive litt om hvilke virkemidler nettbrukere kan benytte for å verifisere informasjon på nettet.

Skjermdump fra Facebook og Twitter

Skjermdump fra Facebook og Twitter

Som nevnt innledningsvis forholder mange seg lite kildekritiske til informasjon på sosiale medier. Gode eksempler på hvordan lite kildekritikk kan utarte seg er når spøker som at Justin Bieber hadde fått kreft og at Morgan Freeman var død kjapt spredde seg på nettet og endte opp som nyhetssaker. Dette er litt tilbake til mitt forrige innlegg om at nyhetsbyråer alltid skal være først ute med siste nytt og som et resultat uteblir for eksempel verifisering av kilder og fakta.
Det finnes mange flere eksempler på dette, og felles har de at ryktene sprer seg som ild i tørt gress.

Det er forbausende mange som er utrolig naive når det kommer til nettbruk og kildekritikk. Sunt nettvett er tydeligvis en mangelvare hos mange. Den beste metoden for å verifisere en påstand er å dobbelt- eller trippelsjekke fakta for å se om det faktisk er noe hold i påstanden.

I sin bok Hva er internett nevner Gisle Hannemyr ni nettvettregler som kan være nyttige. Noen nyttige tips vil da i følge Hannemyr være:
– Åpne aldri vedlegg som det ikke er avtalt at du skal motta
– Vær varsom med hvor du legger igjen e-postadressen din
– Gjenbruk aldri et passord som du bruker i jobbsammenheng eller til sensitive nettjenester
– Gi aldri fra deg passord, PIN-koder eller annen personlig informasjon.

Disse tipsene (og spesielt de som angår passord) har jo blitt veldig aktuelle nå i det siste grunnet sikkerhetsfeilen Heartbleed.

Som Gisle også nevner ble internett opprinnelig konstruert som et forskernettverk utviklet med tanke på samarbeid, utveksling av informasjon og effektiv deling av og fordeling av ressurser. Sikkerhet var aldri en prioritert del av designet.

Det viktigste virkemidelet vi nettbrukere kan benytte er, og vil alltid være, sunn fornuft. Virker noe for utrolig til å være sant, så er det som oftest det.

Den banale nettjournalistikken

Frilansjournalist Frank Drevon skrev i 2013 en kronikk på Aftenposten.no hvor han forsøkte å ta et oppgjør med nettjournalistikken. Han mener nettjournalistikken har blitt mer og mer banalisert.
Med det i bakhodet har jeg i dag skrevet min refleksjon rundt journalistikkens form på de digitale plattformene.

Mine første tanker er først og fremst at det er klart nettavisene bruker denne formen for journalistikk når de vet at nettbrukeren er utålmodig. Som Martin Engebretsen skriver i sin bok, Å skrive for skjermen, er skrivemåten for nettnyheter ofte noe kortere og mer kortfattet i stilen siden man har observert at nettavislesere er gjerrige når det gjelder sin egen bruk av tid. Det betyr ikke nødvendigvis at korte og konsise artikler alltid er banale, men for å lokke oss utålmodige lesere har avisene funnet sine teknikker.

Nyheter er dessuten ferskvare og i dagens samfunn skal alt gå kjapt. Man må være først ute med siste nytt. Dette går også naturligvis ut over journalistikken. For å være først ute må man ofre noe, og ofte går dette ut over kvaliteten. For mange aviser betyr dette i praksis kvantitet foran kvalitet. VG.no bekrefter på mange måter dette når VG+ har undertittelen “Gode historier i eksklusiv innpakning – mer enn raske nyheter”.

Skjermdump fra VG+ (10.04.14)

Skjermdump fra VG+ (10.04.14)

Dette kan bety at nettbrukerens utålmodighet kombinert med journalistenes tidspress skaper nyheter som folk vil se på som banale.

Det er klart noen reagerer på denne formen for journalistikk, men god journalistikk koster penger så på den måten er vi med på å styre journalistikken i den retningen vi selv ønsker. Vi bestemmer rett og slett selv hva vi vil lese, og mange ønsker ikke å betale for kvalitet.
”Det er grunn til å anta at nettavisleseren er en leser som fortrekker utforskende skumlesning fremfor nittid nærlesing”, skriver Martin Engebretsen i Å skrive for skjermen.
Engebretsen underbygger her poenget om at flertallet av nettavislesere i en travel hverdag faktisk ikke har tid eller orker å sette seg inn i lange dyptgående artikler.

Det som er så greit er at selv om Frank Drevon mener nettjournalistikken har blitt banal beviser enkelte aviser at det går ann å styre unna.
Forskjellige aviser har selfølgelig sin egen agenda, og dette gjelder også på nettet. Nettutgavene til f.eks. VG og Aftenposten gjenspeiler deres papirutgave. Aftenposten som er kjent for sin litt mer seriøse tilnærming og VG med sin tabloidtilnærming er gode eksempler. Hvis vi ser ut over Norges landegrenser finnes det flust med nettaviser som ikke har latt seg banalisere. Gode eksempler på dette er blant andre nettutgaven til New York Times og britiske The Guardian. På den andre siden av skalaen finner vi også kremeksempler på tabloid på sitt beste (verste?) – og her må nok The Sun nevnes.

Alt i alt vitner dette om at det finnes noe for alle.

Helt til slutt må jeg bare si meg veldig enig i en kommentar under kronikken til Drevon:
“Morsom sak som tar nettmediene på kornet. Men dessverre ble parodisjargongen her så vanvittig slitsom at jeg ikke orker å lese hele.”

Webbens utfordringer

Den 12. mars 2014 ble webbens 25-årsdag markert, og i den anledning la en av webbens grunnleggere, Sir Tim Berners-Lee, ut en video hvor han stiller noen spørsmål rundt fremtiden til webben. Så i dag skal jeg snakke litt om net neutrality og hva jeg mener kommer til å bli de viktigste utfordringene for webben i årene som kommer.

Web25 anniversary

Nettilgang
Først og fremst er det en utfordring at ikke alle har mulighet til å koble seg til weben, enten fordi det ikke er utbygget noe nettilgang eller fordi de ikke har verktøyene til å koble seg til grunnet fattigdom eller lovreguleringer.

Ser man på statistikk fra Internet World Stats (som riktignok er fra 2012) viser det seg at kun rundt en tredjedel av verden bruker internett, og Afrika ligger nederst med en befolkning med kun 15,6% brukere. I følge The Myth of Media Globalization fra 2007 av Kai Hafez var det i tillegg bare 3,5% av Kinas 1,4 milliarder innbyggere som den gang hadde tilgang.

Ut i fra dette kan man jo lese at flesteparten i Afrika og Midtøsten samt deler av Asia ikke har tilgang til internett. Da kan man jo spørre seg om internett virkelig er globaliserende.

Kommunikasjon i dag skjer raskere, enklere og over større avstander. Dette skal i prinsippet resultere i enklere samhandling mellom mennesker på tvers av landegrenser og kontinenter i hele verden. Noe som igjen øker strømmen av fysiske varer (gjennom internetthandel) og elektronisk informasjon. Men tar vi en titt på datatrafikk-kartet under er den desidert største datatrafikken mellom USA og Europa. Det vil si at den virkelige globaliseringen skjer mellom tre kontinenter, nemlig Nord-Amerika, Europa og deler av Asia.

Hafez mener også at mens utviklingen av teknologi i disse kontinetene fortsetter å øke faller kontinenter som Afrika lenger og lenger bak i terrenget.

Internett-datatrafikk

Bilde hentet fra 21st Century Tech (2012)


Økende datatrafikk

Med en økende datatrafikk vil det også bli en utfordring å øke båndbredden nok til å tåle fremtidens bruk. Fremtiden vil kreve raske internettlinjer som tåler stor belastning. Det er derfor viktig at dette satses på nå før det er for “sent”. Gründer og teknologientusiast Kenneth Dryer sier i sitt blogginnlegg fra 9. mars 2012 at vi må satse på superbredbånd.

«Vi kommer til å ha flere datamaskiner, tablets og mobiler per husholdning. Andre ting i hjemmet kommer også til å være koblet mot internett (kjøleskapet, alarmsystemet, varme). TV-en forsvinner ikke, men innhold får vi fra internett. Musikk streames fra internett. Familiebilder, video og dokumenter lagres over internett.»

«Her er det viktig å ikke tenke for kort. Se bare på økningen i behovet de siste 5 årene – den har skutt i været. På lik linje som man bygger veier med en investeringshorisont på 20-30 år, så bør man gjøre det samme med internett.»

Selv om Dryer kun er en teknologientusiastisk blogger og ikke en ekspert på området vil det være naivt å tro at nettbruk er noe som kommer til å flate ut i tiden som kommer.


Net neutrality
Når vi logger oss på internett ønsker vi å få tilgang til de webområdene og tjeneste vi måtte ønske. Når som helst og hvor som helst.
Net neutrality
Net neutrality, eller nettnøytralitet på norsk, er det styrende prinsipp som bevarer det frie og åpne internett. Dette betyr i prinsippet at internettleverandører ikke kan diskriminere mellom ulike typer innhold og programmer på nettet.
De største nettleverandørene ønsker derimot å la brukerne betale for tilgang til forskjellige nettsider og tjenester ved å styre hastigheten deres.

Organisasjonen/aktivistgruppen Save The Internet kjemper for nettnøytralitet og de har lagt ut en video som enkelt forklarer hva det er og kjernen i debatten.

Etter min mening bør nettet være fritt for alle og burde ikke legges i band av enkelte aktører. Man betaler allerede for nettilgang og denne prisen varierer jo ut ifra hvilken hastighet du vil ha på linjen din. Hvorfor skal nettleverandørene da kreve betalt for websider og tjenester man benytter seg av når man allerede har betalt for tilkobling?

Nettleverandørene argumenter for sin sak ved å påpeke at for å kunne utvikle nettet og båndbredden til å takle fremtidens bruk må man kunne pålegge disse avgiftene. Det er jo forsåvidt et godt poeng i seg selv, men når dette kan brukes som et påskudd for å hindre fri bruk (utfrysing av konkurrenters websider og tjenester) blir det diskriminerende.
Utvidelse av båndbredde er naturligvis viktig, men slik jeg ser det er disse selskapene kun etter profitt for egen vinning og dette viser til en grådighetskultur. Det kan på mange måter sammenlignes med et monopol der et selskap kan tvinge folk til å handle på visse måter, bare fordi de kan.

Internett, som i dag er en veldig viktig del av de fleste menneskers liv, bør ikke kunne kontrolleres av kapitalistiske krefter når det går ut over brukervennelighet.

Min konklusjon er at hva man bruker nettet til når man først er tilkoblet bør være ens egen sak, og ingen bør tvinges av nettleverandører til å betale ekstra for websider og tjenester som fritt ligger ute.

Borgerjournalistikken

Denne uken skal jeg fortelle hvordan jeg mener nyhetsredaksjoner best mulig kan og bør utnytte potensialet til nettmediet.

Bakgrunnen til dette temaet er tre artikler fra henholdsvis nytimes.com, onlinejournalismblog.com, theatlantic.com, samt Data-driven journalism and the public good: ”Computer-assisted-reporters” and ”programmer-journalists” in Chicago av Sylvain Parasie/Eric Dagiral og ”iReporting” an Uprising: CNN and Citizen Journalism in Network Culture av Lindsay Palmer.

I litteraturen over er det mange interessante synsvinkler på et tema som bare blir større og større. Jeg har i dette innlegget kun tatt tak i temaet borgerjournalistikk og fremmet noen av mine synspunkter.

Bruken av borgerjournalistikk er noe jeg finner meget interessant og givende, såfremt det som skrives er informasjonsriktig. Det er naturligvis en utfordring når hvem som helst kan lage nyheter at kvaliteten er god og at fakta er riktig.
På den andre siden er det interessant å la publikum slippe til i journalistikken så de kan bidra med andre historier og litt andre vinklinger på nyhetssaker.

Eksempler på slik journalistikk er CNNs iReport og Wikipedias Wikinews. Publikum kan på disse nettsidene laste opp egenproduserte saker.
Som nevnt over har vi noen forskjellige borgerjournalistiske sider. To jeg har bitt meg merke i er altså iReport og Wikinews.

Skjermdump av CNNs iReport og Wikinews (14.03.2014)

Skjermdump av CNNs iReport og Wikinews (14.03.2014)

CNNs iReport likte jeg veldig godt. Det første som slo meg var at det virket veldig proft og gjennomført. CNN står jo for kvalitet så det er naturlig at konseptet deres skal leve opp til en viss standard.
På den andre siden har vi Wikipedias Wikinews. Denne siden ser for meg veldig lite interessant og forseggjort ut. Siden Wikinews er en gren av Wikipedia skal jo stilen naturligvis stå i tråd med resten, men jeg tenker mer på få oppdateringer og lite kvalitetssikring. Wikipedias ukritiske forhold til kilder smitter nok også over på menneskers syn på Wikinews.

Utenom de helt åpenbare forskjellene mellom iReport og Wikinews (design, innhold, multimediebruk, o.s.v.) er det en stor forskjell i at forfatter ikke er oppgitt i sakene på Wikinews. Dette er også en faktor som gjør at Wikinews for meg blir mindre troverdig enn iReport.

Til slutt må jeg si at jeg finner konseptet borgerjournalistikk meget spennende, og dette er noe jeg håper vi får se mer av i fremtiden – også i Norge.

Moderne nyhetsformidling

I sin artikkel Transcoding the news: An investigation into multimedia journalism published on nytimes.com 2000–2008 fra 2012 skriver Susan Jacobson om hvordan nytimes.com bruker multimedia som virkemidel i sin nyhetsformidling.

Jeg vil her kort presentere det jeg mener er de viktigste punktene fra denne artikkelen og bruke disse i en vurdering av Dagbladet.no.

1.
Først og fremst nevner hun økende bruk av bilder, slideshows og videoer. Dette kan forklares med at nettbrukeren er utålmodig og liker å få alt servert. Bilde/videoformatet er også mer “fengende” enn vanlig tekst, noe som for mange er å foretrekke.

2.
Det blir også økende bruk av grafikk, noe som fungerer veldig oversiktelig og forklarende i mer uoversiktelige og vanskelige saker.

3.
Hun nevner også at bruken av synsvinkel på audiovisulle saker ofte kan være i første-person, noe som var helt utenkelig i journalistikk før i tiden.

4.
Teksten trenger heller ikke være lineær som i papiravisen, noe som bringer meg til punktet om at man på nett kan linke. Dette gjør at man kan linke til for eksempel en eldre sak eller å gjennoppta/fortsette å skrive på en artikkel uten å måtte bruke masse tid på å gjennoppfriske saken for leserne.

5.
Det femte og siste punktet er at man i dag kan dele saker via sosiale medier. Dette kan skape engasjement ved at folk kan kommentere og dele sakene videre.

Med bakgrunn i disse fem punktene skal jeg nå gjøre en kort vurdering av Dagbladet.no og linke til relevante eksempler.

1.
De fleste store nettaviser har en egen nett-tv-redaksjon som legger ut nyhetssaker, intervjuer, egenproduserte serier og annet. Dette er med på øke tilbudet for de som bruker nettaviser. Man har sett de senere årene at det har blitt en kraftig økning i innhold på disse nett-tv-kanalene – og egenproduksjoner har skutt i været.

Dagbladet.no er har sin egen nett-tv-kanal som de kaller dbtv, og her er et eksempel på hvordan man kan knuse valnøtter med hodet.
http://beta.dbtv.no/3324115083001#3324115083001

Et annet eksempel er bruken av audiovisuelle bilder i Dagbladets nett-nyhetsjournalistikk.
http://www.dagbladet.no/2014/03/10/nyheter/dbtv/fly/flyulykke/malaysia/32235307/

Et tredje eksempel er egenproduserte serier.
http://www.dbtv.no/jin

2.
Her er et eksempel på hvordan Dagbladet.no bruker grafikk for å enklere forklare relativt kompliserte saker. Gjerne brukt i uoversiktelige saker som omhandler mye tid og sted.
http://www.dagbladet.no/grafikk/snowden/index.html

3.
Det tredje punktet som omhandler at mange audiovisuelle nyhetssaker ofte kan bli presentert i første-persons-synsvinkel fant jeg ingen gode eksempler på fra Dagbladet.no, og er nok ikke like vanlig i Norge.

4.
Livesenteret til Dagbladet.no, som er et informasjonssenter for store/omfattende nyhetssaker, er et meget godt eksempel på en måte å skrive nett-artikler på. Her kan en artikkeltråd bli plukket opp når som helst. Her er det også muligheter for bruk av bilder, video, grafikk, og innspill fra de som følger saken.
http://livebeta.dagbladet.no/malaysia_airlinesmysteriet

5.
Det siste punktet som viser til at nyheter blir spredd via sosiale medier kan best vises ved at alle nyhetssaker har et kommentarfelt og deleknapper. På Dagbladet.no ligger disse strategisk plassert under overskriften (som vist i skjermdumpen under).

Skjermdump fra Dagbladet.no (11.03.2014)

Skjermdump fra Dagbladet.no (11.03.2014)

Pepsi på nett

Denne uken skal jeg ta for meg hjemmesiden til brusprodusenten Pepsi og fortelle litt om de fortellertekniske virkemidlene som anvendes.

Hjemmesiden bærer først og fremst sterkt preg av at den skal appellere til unge mennesker. Dette ved å vise til at Pepsi sponser forskjellige ”hippe” eventer samt idrettsstjerner og kjendiser. De inkluderer og aktiviserer også brukerene ved hjelp av sosiale medier. Man kan legge ut bilder og statusoppdateringer gjennom sosiale medier med forskjellige Pepsi-hashtagger og statusoppdateringen eller bildet vil da dukke opp på siden til Pepsi.

Rent visuelt er siden veldig ren og enkel med thumbnails i forskjellige størrelser. Disse viser da som nevnt bilder fra brukerene, og videoklipp fra events, reklamer og artister/idrettsstjerner/kjendiser Pepsi samarbeider med.
Det er lite tekst, og bilder dominerer hele siden. Fargene er naturligvis i tråd med resten av profilelementene til brusgiganten. Dette gir et veldig rent, friskt og ryddig uttrykk noe som også er lett gjenkjennelig med profilen til Pepsi.
(Det skal nevnes at nettsiden varierer litt fra land til land og at Pepsi Norge kjører en Pepsi Max-profil for øyeblikket.)

Til venstre er det en meny med seks knapper hvor de to øverste tar deg til det siste fra Pepsi, og brukernes bilder/oppdateringer fra sosiale medier. Disse fører deg bare til toppen og bunnen av nettsiden som sømløst er delt i to med det som kommer fra Pepsi i den øvre halvdelen og brukernes oppdateringer i den nedre halvdelen. Resten av knappene tar deg til Pepsis egne sider på sosiale medier, og en for å velge landet du vil besøke nettsiden til.
Det er gjort alt for å få besøkende til å ”like” Pepsi ved å la alt dreie seg om sosiale medier, samt inkorporere knapper til sosiale medier, ikke bare på menyen, men også på selve bildene.

Ut i fra dette kan man trygt påstå at hjemmesiden satser tungt på de unge gjennom interaksjon på sosiale medier.

Den som intet våger, intet vinner

Dagens innlegg skal dreie seg om tenåringer, bedrifter, og deres omgang med sosiale medier.

Det har i det siste kommet flere oppslag om at tenåringer foretrekker andre kanaler enn Facebook. To spørsmål som kommer opp i kjølvannet av denne situasjonen er da:
1. Hvilke utfordringer vil dette bære med seg?
2. Hva kreves av bedrifter/virksomheter som ønsker å nå ut til de unge?

Facebook - I want my friends backUtfordringene knyttet til tenåringers flukt fra Facebook vil jo først og fremst være imaget til Mark Zuckerbergs Facebook. Fra å være et sted hvor de unge stort sett oppholdt seg til å bli et sted for den eldre garde.
Det er jo en kjent sak at unge alltid finner nye steder å ”henge”, og bildetjenestene Instagram og Snapchat er noen av de ”nye” stedene. For Mark Zuckerberg er jo dette naturligvis business og når han ser trendene tar han grep. I 2012 kjøpte nemlig Facebook Instagram, og i fjor høst avviste Snapchat et bud på tre milliarder dollar fra, nettopp, Facebook.

For mange bedrifter og virksomheter er det viktig å nå ut til yngre konsumenter. Dette ved å snakke med de gjennom deres egne medier. Det er jo naturligvis ikke så lett i og med at unge mennesker, som nevnt, alltid finner nye steder å være. Og når bedrifter endelig har kommet seg på Facebook for å knytte kontakt med neste generasjons forbrukere, rømmer de unge mediet.
Det som i hovedsak har vært problemet til virksomheter og bedrifter er at de alltid ligger et skritt bak. For å nå ut til unge mennesker må man først og fremst holde tritt eventuelt holde seg et skritt foran teknologimessig. Man må finne de nye mediene og ta de i bruk samtidig eller før resten.

Mange bedrifter vegrer seg for å se nye veier og for å ansette unge mennesker. For å nå unge mennesker må man bruke unge mennesker. Alle som har vært tenåring vet jo hvor teit det er når voksne skal prøve å være unge og ”hippe”. Og det samme gjelder bedrifter. Løsningen i dette tilfellet kan være så enkel som å ansette unge mennesker med kompetanse innen nye digitale medier. Det krever naturligvis litt baller, men den som intet våger, intet vinner.

Lawrence Lessig og Code: Version 2.0

Hei hei, folkens!
Denne uken skal det dreie seg om Lawrence Lessig og Cyberspace.

Lawrence Lessig

Lawrence Lessig

Lawrence Lessig er en 52 år gammel akademiker som blant annet har skrevet boken Code: Version 2.0. Denne boken omhandler Cyberspace og kapittel 1 og 2 utgjør grunnlaget for denne ukens blogginnlegg. Nærmere bestemt mine refleksjoner og tanker rundt samfunnsmessige utfordringer som følge av digitale plattformer.

I kapittel én snakker Lessig om Cyberspace som et anarkisk fristed som ikke bygger på lover og regler, men heller på teknologien den er bygget på. Altså den hardware og software som har bygget opp Cyberspace.

Selv om det Lessig skriver kanskje er litt i dystreste laget, er jo tanken i grunn veldig riktig i forhold til hvordan Internett fungerer. (Jeg velger her å bruke Internett i stedet for Cyberspace siden Cyberspace kan brukes som en metafor for Internett og flere kjenner til denne termen.)
Internett er jo på mange måter et forum hvor man kan ytre hva man vil og gjøre som man vil. Og siden lover og regler naturligvis er vanskeligere å håndheve på nettet byr jo dette på utfordringer. Det er dette Lessig mener med at nettet ikke er bygget på lover og regler, og det er kun teknologien som setter begrensninger på hva kan kan gjøre.

Andre kapittel tar for seg tre historier.
1. Hvordan mennesker bruker Internett som et digitalt liv ved siden av det livet de lever i den virkelige verden.
2. Hvordan Internett ikke er knyttet til et sted og ikke bryr seg om landegrenser.
3. Hvordan Internett kan brukes til å krenke privatlivets fred.

Hvis vi starter med punkt nummer én. Det Lessig nevner her står nok relativt i tråd med tanke på hvordan mange faktisk oppfører seg gjennom sosiale medier. Med de sosiale medienes inntog kom også muligheten til å skape en konstruert virkelighet. Man kunne leve ut ”det perfekte livet”. Eller rettere sagt: fremstå helt perfekt. Dag ut og dag inn med bilder fra ”perfekte” ferier, den ”perfekte” familien og kokkelering i verdensklasse på en mandag, kan påvirke negativt hos lesere som tror at dette virkelig er realiteten hos de aller fleste.

Et annet samfunnsproblem vil jo være at man tilbringer så mye tid på sosiale medier at man glemmer å faktisk leve sitt virkelige liv. Istedenfor å gå ut å faktisk møte venner og familie ansikt til ansikt, sitter man bak en skjerm. På den måten blir de sosiale mediene forferdelig usosiale. Men de sosiale mediene kan jo også fungere andre veien. Da med tanke på å bruke de sosiale mediene som en arena for å avtale å møtes (enten det er venner eller nye bekjentskaper), eller hvis personen du prater med bor for langt unna til at man kan møtes regelmessig.

Det andre punktet tar opp hvordan Internett ikke er knyttet til noe sted. Problematikken med dette er at lover og regler er vanskeligere å håndheve (som nevnt i første del av blogginnlegget) grunnet for eksempel jurisdiksjon.
Utfordringene her er mange. Som jeg også kommer til å nevne i punkt tre er mange av problemene koblet til at man kan sitte hvor som helst i verden og få tilgang til informasjon på en PC på andre siden av kloden. Dette gjør jo for eksmepel etterforsking av nettkriminalitet vanskelig.

Internett-verdenskart
Stikkordene for punkt tre er overvåking og hacking. For en datakyndig person er det i dag ikke vanskelig å overvåke og hente ut informasjon fra en uvitende tredjepart.

Når det gjelder overvåkning kommer man ikke utenom nyhetene om NSA (National Security Agency) i USA og hvordan de notorisk har overvåket sine egne og andres innbyggere gjennom uthenting og lagring av SMS-er, Facebookinformasjon og annet. Dette er noe mange mener bryter med loven og ikke minst er en solid inngripen i privatlivet. Som eksempel viser jo dette hvordan teknologien gjør en enormt sårbar.
Dette bringer meg over til et annet eksempel på hvor sårbar man egentlig er.

I motsetning til i gamle dager hvor penger faktisk var fysisk i banken, er dagens penger kun nuller og ettall. Fra å måtte møte opp fysisk i banken og begå et godt gammeldags bankran kan en person med onde hensikter i dag sitte bak en skjerm hvor som helst i verden (jamfør punkt to) og fremskaffe informasjon som gjør det mulig å stjele pengene dine. Én ting er banker og andre som hele tiden jobber med å sikre seg selv mot hacking, en annen ting er folks private PC-er, mobiltelefoner og nettbrett som ikke nødvendigvis er like sikre. Mange lagrer sine pinkoder, passord og annen sensitiv informasjon på disse enhetene, og for en hacker er jo dette en gullgruve.

Tilstrekkelig datasikkerhet er et kontinuerlig problem og det trenger ikke kun å begrense seg til noens private datamaskin, noe denne artikkelen fra nettutgaven til Aftenposten tydelig viser.

Hei bloggen

Sveisann, og velkommen til Blogg Bloggesen. Her skal jeg hver uke ta for meg et tema og drodle litt rundt det.

Jeg går linjen kommunikasjon på UiA og i år har jeg faget Digital formidling. Dette faget dreier seg om hvordan formidle best mulig gjennom digitale medier. I den anledning tenkte jeg det hadde vært greit å fortelle litt om mine mål og hva jeg ønsker å få ut av kurset.

Mitt ønske for dette kurset er å kunne videreutvikle min kompetanse innen fagfeltet kommunikasjon.
I dagens digitaliserte verden blir det å kommunisere gjennom digitale medier (sosiale medier) viktigere og viktigere. Faget Digital formidling gir en smak av hvordan man kan gjøre dette. Med det i tankene ønsker jeg å kunne utvide min kunnskap om det å bruke sosiale medier i en mer profesjonell sammenheng og ikke kun som en fritidsaktivitet og arena for ”uhøytidelig” deling og chatting.

Sosiale medier

Mye av kunnskapen i dette faget besitter mange i vår generasjon allerede i og med at vi er oppvokst med disse mediene. Det dette kurset kan hjelpe med er å gå litt dypere og sette det i en kontekst så man kan se det som et nytteverktøy i andre sammenhenger enn kun det å (som nevnt tidligere) bruke det som et slags tidsfordriv.

For å kunne nå målene satt i dette faget vil det være viktig å jobbe jevnt og trutt gjennom hele semesteret. Opp i gjennom min tid som elev og student har jeg lært at skippertak sjelden lønner seg.