Måned: april 2014

Sunt nettvett

Forskning.no hadde et oppslag 23. mars 2014 om at mange brukere forholder seg lite kildekritisk til sosiale medier. I den anledning skal jeg nå skrive litt om hvilke virkemidler nettbrukere kan benytte for å verifisere informasjon på nettet.

Skjermdump fra Facebook og Twitter

Skjermdump fra Facebook og Twitter

Som nevnt innledningsvis forholder mange seg lite kildekritiske til informasjon på sosiale medier. Gode eksempler på hvordan lite kildekritikk kan utarte seg er når spøker som at Justin Bieber hadde fått kreft og at Morgan Freeman var død kjapt spredde seg på nettet og endte opp som nyhetssaker. Dette er litt tilbake til mitt forrige innlegg om at nyhetsbyråer alltid skal være først ute med siste nytt og som et resultat uteblir for eksempel verifisering av kilder og fakta.
Det finnes mange flere eksempler på dette, og felles har de at ryktene sprer seg som ild i tørt gress.

Det er forbausende mange som er utrolig naive når det kommer til nettbruk og kildekritikk. Sunt nettvett er tydeligvis en mangelvare hos mange. Den beste metoden for å verifisere en påstand er å dobbelt- eller trippelsjekke fakta for å se om det faktisk er noe hold i påstanden.

I sin bok Hva er internett nevner Gisle Hannemyr ni nettvettregler som kan være nyttige. Noen nyttige tips vil da i følge Hannemyr være:
– Åpne aldri vedlegg som det ikke er avtalt at du skal motta
– Vær varsom med hvor du legger igjen e-postadressen din
– Gjenbruk aldri et passord som du bruker i jobbsammenheng eller til sensitive nettjenester
– Gi aldri fra deg passord, PIN-koder eller annen personlig informasjon.

Disse tipsene (og spesielt de som angår passord) har jo blitt veldig aktuelle nå i det siste grunnet sikkerhetsfeilen Heartbleed.

Som Gisle også nevner ble internett opprinnelig konstruert som et forskernettverk utviklet med tanke på samarbeid, utveksling av informasjon og effektiv deling av og fordeling av ressurser. Sikkerhet var aldri en prioritert del av designet.

Det viktigste virkemidelet vi nettbrukere kan benytte er, og vil alltid være, sunn fornuft. Virker noe for utrolig til å være sant, så er det som oftest det.

Den banale nettjournalistikken

Frilansjournalist Frank Drevon skrev i 2013 en kronikk på Aftenposten.no hvor han forsøkte å ta et oppgjør med nettjournalistikken. Han mener nettjournalistikken har blitt mer og mer banalisert.
Med det i bakhodet har jeg i dag skrevet min refleksjon rundt journalistikkens form på de digitale plattformene.

Mine første tanker er først og fremst at det er klart nettavisene bruker denne formen for journalistikk når de vet at nettbrukeren er utålmodig. Som Martin Engebretsen skriver i sin bok, Å skrive for skjermen, er skrivemåten for nettnyheter ofte noe kortere og mer kortfattet i stilen siden man har observert at nettavislesere er gjerrige når det gjelder sin egen bruk av tid. Det betyr ikke nødvendigvis at korte og konsise artikler alltid er banale, men for å lokke oss utålmodige lesere har avisene funnet sine teknikker.

Nyheter er dessuten ferskvare og i dagens samfunn skal alt gå kjapt. Man må være først ute med siste nytt. Dette går også naturligvis ut over journalistikken. For å være først ute må man ofre noe, og ofte går dette ut over kvaliteten. For mange aviser betyr dette i praksis kvantitet foran kvalitet. VG.no bekrefter på mange måter dette når VG+ har undertittelen “Gode historier i eksklusiv innpakning – mer enn raske nyheter”.

Skjermdump fra VG+ (10.04.14)

Skjermdump fra VG+ (10.04.14)

Dette kan bety at nettbrukerens utålmodighet kombinert med journalistenes tidspress skaper nyheter som folk vil se på som banale.

Det er klart noen reagerer på denne formen for journalistikk, men god journalistikk koster penger så på den måten er vi med på å styre journalistikken i den retningen vi selv ønsker. Vi bestemmer rett og slett selv hva vi vil lese, og mange ønsker ikke å betale for kvalitet.
”Det er grunn til å anta at nettavisleseren er en leser som fortrekker utforskende skumlesning fremfor nittid nærlesing”, skriver Martin Engebretsen i Å skrive for skjermen.
Engebretsen underbygger her poenget om at flertallet av nettavislesere i en travel hverdag faktisk ikke har tid eller orker å sette seg inn i lange dyptgående artikler.

Det som er så greit er at selv om Frank Drevon mener nettjournalistikken har blitt banal beviser enkelte aviser at det går ann å styre unna.
Forskjellige aviser har selfølgelig sin egen agenda, og dette gjelder også på nettet. Nettutgavene til f.eks. VG og Aftenposten gjenspeiler deres papirutgave. Aftenposten som er kjent for sin litt mer seriøse tilnærming og VG med sin tabloidtilnærming er gode eksempler. Hvis vi ser ut over Norges landegrenser finnes det flust med nettaviser som ikke har latt seg banalisere. Gode eksempler på dette er blant andre nettutgaven til New York Times og britiske The Guardian. På den andre siden av skalaen finner vi også kremeksempler på tabloid på sitt beste (verste?) – og her må nok The Sun nevnes.

Alt i alt vitner dette om at det finnes noe for alle.

Helt til slutt må jeg bare si meg veldig enig i en kommentar under kronikken til Drevon:
“Morsom sak som tar nettmediene på kornet. Men dessverre ble parodisjargongen her så vanvittig slitsom at jeg ikke orker å lese hele.”

Webbens utfordringer

Den 12. mars 2014 ble webbens 25-årsdag markert, og i den anledning la en av webbens grunnleggere, Sir Tim Berners-Lee, ut en video hvor han stiller noen spørsmål rundt fremtiden til webben. Så i dag skal jeg snakke litt om net neutrality og hva jeg mener kommer til å bli de viktigste utfordringene for webben i årene som kommer.

Web25 anniversary

Nettilgang
Først og fremst er det en utfordring at ikke alle har mulighet til å koble seg til weben, enten fordi det ikke er utbygget noe nettilgang eller fordi de ikke har verktøyene til å koble seg til grunnet fattigdom eller lovreguleringer.

Ser man på statistikk fra Internet World Stats (som riktignok er fra 2012) viser det seg at kun rundt en tredjedel av verden bruker internett, og Afrika ligger nederst med en befolkning med kun 15,6% brukere. I følge The Myth of Media Globalization fra 2007 av Kai Hafez var det i tillegg bare 3,5% av Kinas 1,4 milliarder innbyggere som den gang hadde tilgang.

Ut i fra dette kan man jo lese at flesteparten i Afrika og Midtøsten samt deler av Asia ikke har tilgang til internett. Da kan man jo spørre seg om internett virkelig er globaliserende.

Kommunikasjon i dag skjer raskere, enklere og over større avstander. Dette skal i prinsippet resultere i enklere samhandling mellom mennesker på tvers av landegrenser og kontinenter i hele verden. Noe som igjen øker strømmen av fysiske varer (gjennom internetthandel) og elektronisk informasjon. Men tar vi en titt på datatrafikk-kartet under er den desidert største datatrafikken mellom USA og Europa. Det vil si at den virkelige globaliseringen skjer mellom tre kontinenter, nemlig Nord-Amerika, Europa og deler av Asia.

Hafez mener også at mens utviklingen av teknologi i disse kontinetene fortsetter å øke faller kontinenter som Afrika lenger og lenger bak i terrenget.

Internett-datatrafikk

Bilde hentet fra 21st Century Tech (2012)


Økende datatrafikk

Med en økende datatrafikk vil det også bli en utfordring å øke båndbredden nok til å tåle fremtidens bruk. Fremtiden vil kreve raske internettlinjer som tåler stor belastning. Det er derfor viktig at dette satses på nå før det er for “sent”. Gründer og teknologientusiast Kenneth Dryer sier i sitt blogginnlegg fra 9. mars 2012 at vi må satse på superbredbånd.

«Vi kommer til å ha flere datamaskiner, tablets og mobiler per husholdning. Andre ting i hjemmet kommer også til å være koblet mot internett (kjøleskapet, alarmsystemet, varme). TV-en forsvinner ikke, men innhold får vi fra internett. Musikk streames fra internett. Familiebilder, video og dokumenter lagres over internett.»

«Her er det viktig å ikke tenke for kort. Se bare på økningen i behovet de siste 5 årene – den har skutt i været. På lik linje som man bygger veier med en investeringshorisont på 20-30 år, så bør man gjøre det samme med internett.»

Selv om Dryer kun er en teknologientusiastisk blogger og ikke en ekspert på området vil det være naivt å tro at nettbruk er noe som kommer til å flate ut i tiden som kommer.


Net neutrality
Når vi logger oss på internett ønsker vi å få tilgang til de webområdene og tjeneste vi måtte ønske. Når som helst og hvor som helst.
Net neutrality
Net neutrality, eller nettnøytralitet på norsk, er det styrende prinsipp som bevarer det frie og åpne internett. Dette betyr i prinsippet at internettleverandører ikke kan diskriminere mellom ulike typer innhold og programmer på nettet.
De største nettleverandørene ønsker derimot å la brukerne betale for tilgang til forskjellige nettsider og tjenester ved å styre hastigheten deres.

Organisasjonen/aktivistgruppen Save The Internet kjemper for nettnøytralitet og de har lagt ut en video som enkelt forklarer hva det er og kjernen i debatten.

Etter min mening bør nettet være fritt for alle og burde ikke legges i band av enkelte aktører. Man betaler allerede for nettilgang og denne prisen varierer jo ut ifra hvilken hastighet du vil ha på linjen din. Hvorfor skal nettleverandørene da kreve betalt for websider og tjenester man benytter seg av når man allerede har betalt for tilkobling?

Nettleverandørene argumenter for sin sak ved å påpeke at for å kunne utvikle nettet og båndbredden til å takle fremtidens bruk må man kunne pålegge disse avgiftene. Det er jo forsåvidt et godt poeng i seg selv, men når dette kan brukes som et påskudd for å hindre fri bruk (utfrysing av konkurrenters websider og tjenester) blir det diskriminerende.
Utvidelse av båndbredde er naturligvis viktig, men slik jeg ser det er disse selskapene kun etter profitt for egen vinning og dette viser til en grådighetskultur. Det kan på mange måter sammenlignes med et monopol der et selskap kan tvinge folk til å handle på visse måter, bare fordi de kan.

Internett, som i dag er en veldig viktig del av de fleste menneskers liv, bør ikke kunne kontrolleres av kapitalistiske krefter når det går ut over brukervennelighet.

Min konklusjon er at hva man bruker nettet til når man først er tilkoblet bør være ens egen sak, og ingen bør tvinges av nettleverandører til å betale ekstra for websider og tjenester som fritt ligger ute.